Maratontanker...

Løpet er gjennomført! Det er gått en uke siden avslutningen av løpet og da er det vel på tide å skrible ned noen tanker før minnene begynner å svinne.

Løpet var kort fortalt helt fantastisk! Været kunne ikke vært bedre - det var solskinn hele dagen, selv om dagen startet med 2-3 plussgrader. Vi hadde kjøpt oss billige K-Mart klær dagen i forveien til noen hundrelapper som vi kastet av oss like før start. Det var kun XXL størrelser igjen, man så ut som en liten nisse i klærne, men de gjorde nytten.

Startområdet var pakka med maratonere som slappet av, stod i endeløse dokøer, varmet seg rundt strømaggregater, tisset i verdens lengste pissoar, stod i endeløse bagel- og kaffekøer. Ved starten 10:10 gikk alle til start der Frank Sinatras "New York, New York" gjallet ut og markerte starten. Over Verrazano brua gikk starttempoet rolig og behagelig og jeg måtte allerede da pakke ut mitt medbrakte Ixus digitalkamera og filme og ta bilder av de enorme massene med folk. Over brua ble vi møtt av folk langs løypa og i de neste par timer løp vi gjennom Brooklyn og Queens. Enormt med entusiastiske mennesker over det hele! Folk heiet og hylte og stod det noe som helst på t-skjorta di ble det kommentert! "Go Norge, go!", "Hey, you ain´t Norwegian!", "Good job, you can do it!", "Just take it easy now, it´s all downhill for a couple of miles." Folk dyttet deg fram med ren og pur glede og entusiasme! Tempoet var stadig behagelig, vi holdt 9-10 km/t. Pusten gikk rolig og greit, beina var friske. Vi tenkte at det hele jo var overraskende piece of cake - vi kom til å cruise i mål med knapt litt svette. Lite ante vi hvor forskjellig første og andre halvdel av maraton skulle bli....

Mot slutten av Queens skulle vi krysse brua over til 1st Avenue på Manhattan og det var der ved 27 km at jeg kjente økende smerte på siden av høyre kne. Etterhvert økte smerten og til slutt var det som om det var kniver som stakk meg der. Måtte jo begynne å labbe. Folk heiet stadig, det var jo fortsatt knallstemning! Det ble mye gange inn mot 1st Avenue der det så ut som om det var millioner av folk langs veiene! Vi skulle nå løpe nordover gjennom Manhattan og snu oppe ved the Bronx. Det var nå ca 12 km igjen. Langs 1st Avenue stoppet jeg opp for å hilse på min forlovede (da 5 dager fra å bli min kone) Ilah og Noah (min vesle gullklumpsønn) samt Wendy, Jan Ove og Troy(svigerinne + gubben + poden). Vanvittig deilig å se dem langs løypa - tusen takk skal dere ha. Et par knips, noen klemmer og Noah-nussing (med vræl tilbake) og videre bar det. Smerten i hø kne forverret seg og det ble svært mye gange inn mot den siste kneika i Central Park. Anders var hele tiden med meg og ga støtte og motivasjon - uten mannen hadde jeg vel gått resten av veien. Mannen ventet på meg rett som det var og ga meg blanding med salt og vann for å stagge krampa. Med 3-4 km igjen bet jeg tenna sammen og konsentrerte meg om løpinga uansett smerte og ubehag og det bar faktisk hele veien inn. Vi løp forbi familien en gang til, men denne gangen måtte jeg bare stå løpet ut. Inn mot mål var det bare å gasse på og heise armene i været mens Anders filma det hele. Takk skal du ha, Anders!

Netto tid var på 5 timer, 25 minutter og 1 sekund. Anders klokket til et sekund foran! Endte på plass 33203 av nesten 39000. Ikke noen imponerende tid, men en seier for meg! Løpet var over, bildene og filmene vi tok skulle forevige det hele. Vi fikk aluminiumshåndklær og labbet enda en mil for å plukke opp tingene våre og deretter labbe hjem.

Dagen etterpå var vi blant mange som gikk med breibent gange i byen. Opp og ned subwaytrapper ble prøvelser i selvpining.

Noen dager senere ble jeg gift med min kjære Ilah - sant å si en enda større opplevelse! Og vel hjemme en uke etter løpet er det fremdeles noe smerte i knærne....

Løpet var over, et halvt år med innsats var fullendt. Det hele var en utrolig opplevelse...

NB! Vår offisielle maratonvideo kommer snarlig! Følg med, følg med!