Mitt første maraton (Christian)

"Hey Christian from Norway, welcome to Brooklyn!" var det første jeg hørte fra en publikummer som stod langs løypen. Pål hadde laget et navneskilt til meg som jeg hadde montert på brystet ovenfor startnummeret. Hele resten av løpet hørte jeg entusiastiske tilrop: "Go Christian!", "Go Norway!", "Go Christian from Norway!" osv. Noen steder, spesielt på Manhattan, gikk ropene i bølger fremover. Mektig opplevelse!

Det føltes helt sprøtt da startskuddet gikk klokken 10.10 og vi begynte å bevege oss frem til startlinjen. Vi brukte 10 minutter på å passere start. Folk begynte nå å kaste overtrekksklærene de hadde på seg. Frivillige plukker dem opp etterpå og gir dem til trengende. Deretter gikk det i behagelig lavt joggetempo 1,5km oppover mot toppen av Verrazano broen.

Jeg hadde med meg en pakke glukosegel i hver hånd. Planen var å spise en tredels pakke på hver av de første drikkestasjonene (ca. hvert 15-20 minutt) sammen med Gatorade. Men de første drikkestasjonene kom litt bardus på, så opplegget måtte justeres litt, og det ble mer vann enn Gatorade.

Fra start til mål var min trivselshastighet høyere enn dem rundt meg, så jeg brukte hele løpet til å løpe forbi folk. Det var ikke lett, fordi det rett og slett er tjoka fullt av folk hele tiden. Så det ble mye rykk og napp og spenstige sidesteps. Neste gang skal jeg plassere meg selv i riktig startseksjon.

Rundt mile 19 begynte jeg å bli sliten. Etterhvert begynte venstrebeinet å bli stivt så løpesettet mitt ble unaturlig, og jeg måtte ut på fortauet og tøye litt. Jeg syntes mile-skiltene rundt 20-23 var veldig langt fra hverandre, og her begynte jeg også å få smerter i venstre lår og i fotsålene. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kom til å bli skadet av å fortsette, så jeg forsøkte å kjøre visualiseringer for å holde ut videre. Jeg var så sliten at det å styre tankene var en anstrengelse i seg selv. Men det hjalp; smertene i beina "forsvant", og jeg kunne fortsette i samme hastighet.

De siste to miles kom for første gang tankene om å gå, men da var jeg så nærme mål at det var helt uaktuelt. Å gå over målstreken etter 4 timer og 4,2 mil var en emosjonell opplevelse - at jeg hadde tilbakelagt denne vanvittige distansen var ikke til å tro. Samtidig var det hele nå plutselig over. Uvirkelig.

Etter målgang var det såvidt jeg kunne gå; men likevel måtte man tilbakelegge ca. en mil til fots for å plukke opp bagen vi hadde sendt med UPS fra startområdet, og komme seg hjem til hotellet (Tips: Legg penger eller et T-banekort i bagen neste gang!).

Å løpe maraton har lært meg en viktig ting: Du vet aldri hva du er istand til før du prøver.

Hilsen Christian