Dagen før dagen...

Da Canh ringte meg en kveld i fjor høst og spurte om jeg ville være med å løpe maraton, hadde jeg ingen begreper om hvor langt et maraton egentlig er. Det har jeg skjønt nå. I går var vi nemlig oppe i Empire State Building. Derfra kunne vi se Verrazano-Narrows Bridge, som vi løper over helt i starten. Broen kunne såvidt ses i tåkedisen som ligger over byen. Den er vanvittig langt borte!!! Såpass langt borte at vi ble skikkelig satt ut og måtte ta etpar timeouts der vi stod i 86. etasje og skuet utover.

Dagen i dag har jeg nådd nye høyder i hypokondri; ikke helt uvanlig for maratonløpere de siste ukene før løpet. Det har stadig vært noe å bekymre seg over: Smerter i hoften, foten, magen, halsen, etc. etc., som selvsagt kommer til å sette en stopper for mine sjanser i morgen. Samtidig har jeg vært bekymret for at det har blitt for lite søvn de siste dagene.

Men alt dette betyr mindre nå. Klokken 05:10 i morgen tidlig ringer vekkerklokken, og en time senere drar vi med bussene til startområdet. I ca. to og en halv time skal vi stå utendørs i ca. 2-3 plussgrader, før vi blir kalt til startstreken 09:40. Starten går klokken 10:10. Da løper vi ut sammen med 37000 andre løpere.

I fjor høst (da jeg sa ja til å bli med) var jeg helt sikker på at jeg aldri ville kunne klare å løpe mer enn 5 kilometer. Til det var jeg for sliten etter en vanlig joggetur. I det 16-ukers treningsopplegget vi har fulgt, har vi løpt 30 kilometer på det lengste. Selvsagt ble jeg sliten, men det gikk fint å komme gjennom. Samtidig har vi trent mentalt, og øvd på teknikker som positive self-talk, visualiseringer, fokus på løpeaktiviteten (kontra å tenke på hva som helst), flow, og konsentrasjon. Det er ganske utrolig hvor mye disse teknikkene hjelper. Og vi er ikke de eneste som kommer til å bruke dette i morgen; sjekk her hva de proffe løperne tenker mens de løper!

Hilsen Christian