Hva fikk oss til å delta?

Hva skal man si? Sant å si er jeg en fersking på dette med løping. Jeg og Anders har jo løpt litt på mølla i forbindelse med trening på SATS, men noe stort løp har ihvertfall ikke jeg deltatt i noensinne. Anders har deltatt i både Birkenløpet og et eller annet hobbyasfaltløp for mange år siden. Uansett, det var på tide å hoppe i noe nytt nå som alderen begynner å dra seg til. Maraton høres jo umiddelbart skremmende ut, men etter å ha snust opp boka "The non-runners marathon trainer" på Amazon.com var det ingen vei tilbake. Boka ble en umiddelbar inspirator med sin mantra om at å løpe maraton er oppnåelig for vanlige dødelige også! Treningen har basert seg på fire ukentlige løp over en periode på 16 uker, med gradvis økende belastning. Når ideen var klekket ut var det bare å melde seg på et løp. Oslo Maraton den 1. oktober var et naturlig løp å delta i som første maraton, men så tenkte vi - shitt au, hvorfor ikke ta den helt ut! Dermed blei det New York City Marathon den 6. november satt som det store målet! Ikke bare er dette en fet by, men løpet er jo en klassiker i maratonsammenheng! Ai, ai, ai - motivasjonen gikk rett til værs og løpinga utover sommeren fortonet seg som en lek! Joda, løping på asfalt innebærer smerte. I første rekke er det alfa og omega å unngå skader og det har ikke manglet på halting og småvondt disse ukene. Mot slutten har vi imidlertid kuttet ned på treningen for å være friskest mulig i beina. Nå for første gang siden starten av programmet har jeg ikke lenger smerter og småhalting. Vi er forhåpentligvis klare om noen dager! Målet vårt? Å fullføre løpet! Vi har ikke satt en tid vi skal oppnå - hvor seint/fort det går er fullstendig sekundært til å fullføre vårt første maraton!